Hvor stort er egentlig internettet?

Når du en gang bestemmer deg for å google deg selv vil du nok finne mye interessant. Jeg selv finner sider på sider med dødsannonser, facebook-profiler og annet som "Julie Isaksen,108-year-old Female,Wantagh,NY". Siden jeg tydeligvis er en person som lett kunne forsvunnet fra jorden uten at noen ville savnet meg, er det heller ikke så morsomt å google meg. Jeg mener -ta heller noen som du faktisk finner litt informasjon om. I dag har jeg planer om å fortelle dere litt om en spesiell familie; en familie med Sigurd Marcussen. Om du søker etter informasjon om sigurd Marcussen vil du få opp noe som dette:

"Sigurd Marcussen (born 20 April 1905) is a Norwegian politician for the Labour Party. He served as a deputy representative to the Norwegian Parliament from Aust-Agder during the term 1950–1953. In 1935 he was elected to Risør city council. After the Second World War he moved to Søndeled and was elected to the municipal council there in 1951, but never took the seat as he got a leading position in his trade union. In 2006 he was awarded honorary membership of his party."

Som du ser er Sigurd Marcussen født 20. april 1095 og var en politiker for Arbeiderpartiet. Han har møtt Herr Konge to-tre ganger, skrevet slektshistorie og hadde ca. 7 banjoer/ mandoliner. I sine yngre dager var han en utrolig pen mann, han var svært interessert i det han drev med -og han giftet seg med en kvinne han elsket; Selma. I teksten over står det heller ikke at han døde nesten 102 år gammel. Og ikke at han var verdens beste oldefar. Jeg har en spennende slekt, skal jeg si deg. Men også en veldig mystisk en. Man vet nesten ingen ting om min Russiske slekt bortsett fra at Ivan Ivanovitsj kom seilende fra Moskva til Reykjavik, her i Norge byttet han navn til Even Evensen, som er den norske versjonen av hans opprinnelige navn. Det finnes mye informasjon om "Ivanovitsj" på nettet, som kom fra Russland til Norge, men jeg tør ikke ta sjansen på at det er fra min slekt. Slektsgransking er utrolig spennende, skal jeg si deg.


Sittende til høyre er min 24-årige oldefar. "Bildet er tatt av fotograf Jørgensen i Risør og tilhører i dag Aud Storm Nilsen." Aud er forresten min mormor.

"Grammatikkurs for idioter"

Jeg var nettopp innom en "Andreas" -les dette.

Don’t take the free ride in your own life

Alle vil ha sannheten, vil helst at ting skal komme ut, ikke holdes inne. Men hva om sannheten ikke var helt som du hadde tenkt? Faren ved å si det du mener er at det ikke blir godtatt. Jeg vil gjerne begynne på nytt, men da må alt ut først. "Er det vanskelig å være ærlig fra starten?" Nei, det er vanskelig å være ærlig langt uti noe, når ting har forandret seg for den ene, men kanskje ikke de andre. Når ting som har vært i alle år plutselig får en ny betydning. Slike ting er alltid vanskelig å få frem. Men en dag klarer du det endelig. En dag forteller du alt du har ønsket å si så lenge, alt du har grublet over kommer ut som en stor foss av sammensatte ord som til slutt gir mye mening. Og hva så? Hva skal skje etter det? Noen ganger er ikke sannheten like vellykket. Noen ganger skulle du ønske du aldri hadde fått vite det, alt virker så mye bedre når det er hemmelig. Vel, du har valgt. Et valg du får stå ved. Når du får det som du vil må du følge det opp. Når en venn åpner seg fordi du mener han eller hun burde det, skal du ikke gå din vei bare fordi sannheten var litt vanskelig å takle. Det er en gang i livet vi alle feiler så vi kanskje aldri kan gjøre det godt igjen. Jeg vil ikke gjøre den feilen en gang til. Jeg tror ikke noen vil gjøre den feilen, uansett om det er første eller hundrede gang. Den feilen er så forståelig mellom mennesker, men alikevel har vi vanskelig med å godta eller tilgi den. Det er vel menneskets natur, jeg kommer aldri til å forså meg på den. Alle problemene hos alle menneskene over hele verden, det blir ganske mange forskjellige problemer, og vi vet sikkert ikke svaret noen av dem. Vi kan ikke forstå, vi kan godta. Vi kan ikke hjelpe, vi kan støtte. Og når du tenker over det, er det kanskje nok. Bare å være der, å godta det, kan hjelpe og virke forstående.

"My best friend gave me the best advice,
he said each day's a gift and not a given right.
Leave no stone unturned, leave your fears behind,
and try to take the path less traveled by
that first step you take is the longest ride.

If today was your last day,
and tomorrow was too late, could say goodbye to yesterday?"

Har du noen gang begått den feilen ved å forlate noen som åpner seg, mest fordi de trenger deg mer nå enn noen annen gang, må du bare gå inn i deg selv og tenke over hva som skjer. Kanskje du bare trenger litt tid til å se over tingene, kanskje du trenger litt avstand fra alt. Det eneste du kan gjøre er å fortelle at du bryr deg, men også at du ikke skjønner. Kanskje en løsning er å prøve å forstå hverandre, eller kanskje det er lurt å ikke snakke om det. Det kommer helt ann på hva man er villig til å legge i det. Men for all del, vær der.
"You know, it's never too late."

Phantom Manor

Akkurat nå ligger jeg i sengen og hører på den skumle lyden av vinden utenfor. Mer behagelig enn skummel, når jeg tenker over det. Rart, igrunn. Det er som om en ugle uler utenfor, og en gammel bil kommer kjørende opp innkjørselen. I noen sekunder trodde jeg faktisk at jeg var et helt annet sted, akkurat som i en film, eller noe.. Et stort hus, som rose red, et skummelt hus. Jeg er veldig glad i hus, de er fine. Noen hus, i hvert fall. Hus som ikke egentlig er hus, er som regel de fineste. Hus som Phantom Manor eller Haunted Mansion, og det store huset som stod ved jernbanen før, det som ble revet. Slike store, gamle og skumle hus. Det er så flott. Hvis jeg flytter for meg selv, skal jeg bo i et sånt hus.
Jeg kjedet meg forresten en dag:


Phantom Manor type the Sims 2 - Julie Isaksen

Kanskje all denne tomme praten om uinteressante ting bare er en måte å komme seg vekk på.. Jeg har ikke helt tenkt over det. For tiden er jeg for lei til å bry meg, jeg ser ingen hensikt ved å ta vare på det jeg har, ingen mening med å ikke drite i ting. Det har vel sikkert noe med årstiden å gjøre -håper i hvert fall det. Men, se så, en dag kommer jeg nok tilbake igjen.

Peace around the word for generations

Etter å ha lest fjorten blogger og hundreåførti blogginnlegg tar jeg meg friheten til å reflektere over meg selv; jeg suger ganske grenseløst. Men på samme tid er jeg ganske så bra, tror jeg. Personlig har jeg veldig problemer med å forstå at andre kan være glad i meg, og det går utrolig mye utover andre mennesker. Det er igrunn rett og slett egoistisk av meg, og jeg beklager dette på det sterkeste. Men jeg klarer ikke gjøre noe med det, jeg har det virkelig ikke bra nok til å ta meg av den delen av livet mitt enda. Så klart jeg har det utrolig flott, rent vann fra spingen, rene klær, masse klær! Det er ikke ting det er snakk om, det er rett og slett alt som skjer rundt meg. Alle menneskene jeg ser på gaten som driter totalt i alle andre, og jeg får en ganske så stor klump i halsen når jeg tenker på at jeg sikkert ikke bryr meg mer enn dem. Tanken teller hjelper vel ikke stort når en iskald uteligger trenger penger, gjør det vel? Jeg skulle virkelig ønske disse menneskene fikk seg jobb. For hvem vil vel ansette en lettere tvilsom narkoman? Vårt samfunn funker på like mange områder som det ikke funker -det er bare normene som bestemmer om ting skal, eller ikke skal være sosialt akseptert. Det er trist å tenke på, men samtidig tror jeg ikke jeg ville hatt det på noen annen måte.
"Når jeg blir stor" skal jeg trolig ikke bo i Norge. Jeg skal først skaffe penger og så dra verden rundt med tog. Høres flott ut, ikke sant? Akkurat det jeg tenkte også. Det er liksom her mine tanker forvirrer meg litt; jeg hater Norge, men syns alt vi gjør er ganske bra. Jeg elsker alle andre land enn Norge, men misliker mye av det de gjør. Jeg kunne spydd av meg selv, jeg er så utrolig dum noen ganger. Aner egentlig ikke hva jeg mener.
En venn fortalte meg en gang at den eneste måten å ikke få dårlig magefølelse av alt som skjer rundt deg, er å ikke tenke på det. Jeg har funnet ut at dette stemmer. Nå er jeg ikke blind heller, men at en katt står utenfor å fryser har kanskje ikke like stor betydning som at lillesøstra mi står utenfor å fryser, (uten å få dyrevernet på nakken) så tror jeg at det er en stor forskjell. Jeg må rett og slett lære meg å skille mellom det som har betydning for meg, og det som ikke har det. I hvert fall frem til jeg blir litt mer stabil i hva jeg skal tro om folk. Det er utrolig slitsomt, å ikke vite hva folk egentlig mener. Idioti og egoisme, det er hva det er.
Men uansett hvor mye rare tanker jeg har i mitt hode, håper jeg fortsatt jeg klarer å holde meg original i akkurat dette; bloggen. (Tilbake til start) etter alle innleggene jeg har lest om folk som kopierer bloggere, og etter å ha lest de som kopierer, håper jeg at jeg ikke er sånn. Ingen av delene, altså. Jeg vil ikke at andre skal like det jeg skriver så godt at de copypaster det inn i sin egen blogg, og jeg vil ikke lese et innlegg av en god blogger og skrive akkurat det samme etterpå. Men som dere seg, så får jeg jo inspirasjon. Jeg hadde neppe skrevet akkurat dette innlegget om jeg ikke hadde lest Ida Wulffs blogg i kveld. Jeg vil at de som leser skal få noe, at de skal kunne sette seg inn i situasjonen, kanskje lære noe av det om de føler det på samme måte. Det er vel igrunn det alle vil, så jeg skiller meg nok ikke ut på kravene. Jeg er bare glad i å skrive, og da skriver jeg det som er i hodet mitt. Om en person skriver om at de hater/elsker ettellerannet, kan jeg nok finne på å skrive et "motinnlegg" fordi jeg likte tanken.

Men nå skal jeg nok legge meg, kanskje jeg klarer å stå opp i morgen.. Peace out home dog.
Sånn "btw"; er det bare jeg som skriker "who you gonna wote for? Barack Obama!" når det absolutt ikke passer inn i noe av samtalen?

Action movie hero boy

Nå har jeg blitt ferdig med filmen, endelig fått lastet den opp -og snart ligger den ute! For dere som enda ikke har fått det med dere, har Sunniva og jeg laget juleblogg til klassen, den er altså å finne her.

Siden jeg har fått enda en person som kommenterer, tror jeg det betyr at noen faktisk leser, og da tenkte jeg som så; jeg skal skrive om hvordan vi alle en gang var. En venn av meg klaget til meg her om dagen, at en jente på 14 hadde "fridd til han". Han svarte med et "og jenter sier vi gutter dømmer etter utseende!?". Jo, ja, han har igrunn ganske så rett! Tenk tilbake, kanskje bare to år (som meg selv), og se etter.. Var det ikke akkurat sånn den gang også? Jenter som klager over gutter som visstnok kun går etter utseende er i hvert fall ikke noen nyhet for meg. Jeg har gjort meg opp en liten mening, en slags teori -eller statistikk. De som sa det for mange år siden, som fortsatt sier det, at gutter bare går etter utseende, må være de som gjør alt for å se bra ut. De som ikke er spesielt trygge på seg selv. Så klart man ikke trenger å tenke sånn bare fordi man ikke har så god selvtillitt, jeg sikter heller til de litt mer....-vel, bertene. Hvorfor jeg blir provosert, er mest fordi jeg ser så lite negativt med det. For å si det rett ut så hater jeg disse bertene litt. At de skal bruke din hyggelige personlighet som en svakhet mot deg, bare for å vise at de er bedre enn deg (noe de sansynligvis ikke er), og måten de skal legge skylden på gutten. 1. Hvorfor skulle han gidde å bruke tid på deg om han ikke likte deg? 2. At han klarer å se forbi det utrolig fæle indre som bare presser seg frem til overflaten; det er beundringsverdig. Men så klart, dette er bare min egen konklusjon over hvem som fortsatt tror gutter bare ser på utseende.

Jaja, før jeg får noen kommentarer at all må jeg bare si at jeg liker navn, anonyme kommentarer er veldig feigt. Og vær så snill; begrunn svaret ditt.