First they had to make the machines sing

Den verden vi lever i, lever vi ikke i alle sammen. Alle i hele verden har hver sitt syn på livet, verden og hvordan det er å leve her. Noen ser ikke på livet på samme måte som andre. Noen ser på det som en gave, andre ser på det som helvete. Noen gruer seg til døden intreffer, andre ser på det som en lettelse å endelig få lov til å hvile. Selv om man lever side om side er det ikke sikkert den samme hendelsen får samme resultat hos begge individer. Du vil regaere på en måte jeg aldri ville reagert på. Eller noen andre, for den sags skyld. Det er enkelte til i livet mitt jeg ikke forteller til alle, men sier til noen få. Ting som er viktige sier jeg for å holde mine nærmeste oppdaterte, eller utenfor. Det kommer ann på hvordan du ser på det. Igjen, vi er forskjellige.
Ved et visst punkt i livet ble ordets betydning borte. Ordene i hodet mitt døde. For hvert ord som ble sagt, mistet to andre betydningen. Nå sitter jeg igjen med svært få ord å bruke. Jeg klarer ikke forholde meg til det folk sier lenger. Om noen forteller meg hvor idiotisk jeg er tar jeg det like seriøst som at den samme personen skulle kommet 5 minutter senere og fortalt meg at han elsker meg. Ikke så seriøst, med andre "ord". Jeg eier ingen dømmekraft lenger. Om jeg sier jeg er glad i deg, mener jeg at jeg er glad i deg. Ikke "ehh, hade bra" eller "joa, er vel sikkert det jeg også". Men jeg vet ikke hva andre mener med disse ordene. Når jeg får et "jeg er glad i deg", enten muntlig eller skriftlig, vet jeg ikke hva jeg skal tro. Som regel legger jeg det fra meg like der jeg fikk det, tenker at jeg ikke skal la det gå innover meg. Jeg vet ikke hvorfor, men på en måte er det best å la ting jeg vet ikke er sanne, bare ligge. Det er i hvert fall hva hodet forteller meg, at dette er ingen ting seriøst. Mer enn det vet jeg ikke.
Når man i senere tid får høre at dette ikke var tilfellet, at personen faktisk mente det, føler man seg ofte som en dårlig person. Egoismen har gjort så du ikke ser at andre kan føle noe for deg. Det er to måter å se det på, og begge blir feil, feil for hverandre. Tenker du på deg selv, ser du ned på den andre personen. Tenker du bra om deg selv, kan du risikere å ta feil, og føle deg enda mindre. Det er en farlig lek om du ikke er trygg. Der det er røyk er det allid flammer, husk det.

Jeg har lest livshistorie på 6 ord og fant min egen:
mennesker ord handlinger resultater roboter verden.
-
Jeg skal gi deg en ledetråd, et hint -les det ord for ord, og sett gjerne ordene sammen to og to. Les hvert ord to ganger, en gang alene og en gang sammen med neste ord. I tillegg kan du lese utdraget fra "Musique vol. 1 1993-2005" under, kanskje det hjelper..

"First they had to make the machines sing. Bend them around as much as possible. Not let mechanical purrs set in, but always, as if they opened up the hood to divert the connector industry, try to play with the unexpected improbabilities of an implacable mechanical creation. This way, by the time the Asimov robot theory gets under way, the robots will be very human-like."
-Daft Punk.

The big secret

Det finnes to typer forelskelse. Den ene er den jeg opplever støtt og stadig, den hvor man ikke egentlig er forelsket, man bare liker tanken på å ha denne andre personen rundt seg til en hvert tid. Bare å sitte bakerst i klasserommet, drømme seg bort når han/hun snakker, glemme helt tid og sted. Det er en flott form for forelskelse. Du blir bare borte en liten stund, trenger ikke noe mer enn det. En helt fantastik følelse setter seg som et virus i kroppen, styringa mistet du for lenge siden. Dette er noe jeg ville unnet absolutt alle i verden. Det er rett og slett fantastisk.
Så finnes det en annen type forelskelse; der hvor du virkelig faller for en person. Dette kan også deles inn i to grupper. Om du blir foreska, og går videre med det, lever lykkelige resten av livet med hus, barn og to hunder. Eller den hvor dette ikke er tilfellet det hele tatt. Kanskje du faller for en du vet er en skikkelig idiot, eller kanskje det er en god venn av deg. Uansett kan dette være helt forferdelig. Det eneste du har lyst til å gjøre er å løpe bort til denne personen og gi han/hun er stor kyss, og bare fortelle alt om hva du føler, men du vet at etter dette kan det aldri bli det samme. Det vil ikke alltid bare ødelegge for deg selv eller den andre personen, men kanskje for mange mennesker rundt dere. Om jeg hadde hatt sjansen, ville jeg vært der og trøstet alle som hadde det sånn som dette, men desverre sier horoskopet mitt i dag at "jeg ikke egentlig gidder" og "jeg må finne inspirasjonen". Vel, det var virkelig tull, hvis du ikke skjønte det.

Jeg, som alle andre, har mine hemmeligheter. For meg finnes det to typer forelskelse fordi jeg kun har opplevd disse to, men for deg finnes det kanskje fjorten, eller hundre. Like lite vi egentlig vet om hverandre, vet vi også enda mindre om livet rundt oss. Det eneste vi egentlig kan gjøre, er å leve det, følge med og lære av det.



Utenom dette er jeg veldig irritert fordi jeg ikke får lastet opp videoen min, så jeg håper den kommer opp snart.. Ikke så mye å gjøre, egentlig. :p

Bilde: PostSecret.

A day to remember

I dag er det mandag 10. november, altså over to måneder siden jeg snakket med Marius. Jeg husker ikke den dagen nå, men jeg vet jeg kommer til å huske denne dagen som er i dag..
Det hele begynte en veldig så trist dag for så alt for lenge siden, da det plutselig gikk så galt. Men så klart, det hele var bare en stor misforstålese fra begges side, og ingen turte å ta kontakt i frykt for at den andre skulle løpe dem i strupen. Ikke at vi ikke kunne tåle kritikken, men man hadde vel ikke overlevd det, at ens beste venn skal bli så sur at du ikke tør gå bort å snakke til den. Men som sagt er dette lenge siden nå, alt for lenge siden.
I går kveld klarte jeg ikke mer. Jeg hadde vært veldig trist en lang stund. Det er rart det der med vennskap og slikt, hvordan man kan knytte et så sterkt bånd til en person, selv etter flere uker vil du fortsatt være lei deg når den andre også er det. Ikke at man kan styre det, det bare er sånn. Jeg snakket med min kjære nabo, og han gikk så langt som å trøkke oss på hverandre. Selv om jeg hadde forberedt denne lange talen om hvor stort savnet var, hvor uutholdelig det ble hver dag, fikk jeg visst ikke like bruk for dette som jeg hadde "håpet" på. Han begynte. La ut. Men noe stemte ikke, for det var som om jeg skulle sagt det selv. Var det mulig at vi ikke hadde sett det? Det virket så fjernt at vi begge kunne ta så feil, og hvert fall om hverandre.
Det var en trist time, kanskje to, mange tårer falt, øynene mine var såre. Det var så unødvendig alt sammen, men alikevel hadde vi nok lært å sette mer pris på. John Marius Myrmel; jeg har savnet deg, og jeg er utrolig glad i deg.
Så etter noen timer med snakking, klemming og lange smil dro vi hjem.
Hjem, hjem til mitt hus, bare å ha han rundt meg, ubegrenset klemming på en person som du har savnet så sterkt. Jeg trodde jeg hadde mistet deg for all tid, men jeg tok heldigvis feil. Jeg trodde aldri jeg igjen kunne bli like glad i deg som jeg var, men jeg tror jeg bare blir enda mer glad i deg fra nå. Som i en gammel logg "jeg kommer nok aldri til å klare å bli sur på deg!", men det klarte du ikke helt.. Det beviser bare hvor mye av livene våre vi styrer selv. Hvor stor makt vi har, tross alt presset fra menneskene rundt oss. Det handler om å se hva som skjer, se hvor du skal gå, se hva som er rett å gjøre. Jeg vet ikke alltid hva som er rett, men jeg har lært at jeg ikke skal gå så dypt ned i ting, med mindre det har stor betydning for meg. Andres meniger og valg skal ikke ha så mye på meg å si, jeg er mer opptatt av det rundt meg som har betydning for meg personlig. Jeg vet at jeg skal vise deg at jeg bryr meg så ofte som mulig, å unasett hva du velger, uansett hvor "vanskelig" det er for meg å godta, så er det ikke opp til meg. Du kan høre på mine råd om dine veier følger rett inn i grøfta, men ellers er det min oppgave å bare stå der. Jeg håper det er noe vi begge to kommer til å ha i bakhodet.. "Vi skal flytte til Amerika, du og jeg. Jeg skal bli en kjent regissør og du en lokal tryllekunstner, og vi skal ha ti katter. Mest stjålne fra gamle damer som plager dem. Ja, Amerika skal vi bo."
Og, igjen, jeg er utrolig glad i deg, og for at dette er over nå.

Foto: Marius Myrmels "emo pic on toilet".
Du er så søt, du. Jeg digger deg.

Try a little tenderness

Det har vært et innlegg tidligere i bloggen om akkurat dette temaet, men det blir ikke helt det samme. Det forrige var mer om at et forhold ikke følger et fast mønster, og det er noe jeg fortsatt står ved, man må ikke gjøre, tenke og oppføre seg som alle andre. Det er en ting som kommer med tiden. Når man går inn i et forhold trenger det ikke være fordi man elsker hverandre fra før, kanskje man rett og slett trenger å prøve ut alt. Hvis du har et fjortis-forhold med en person som bare får deg til å gråte er det så klart trist, og vennene dine vil spørre deg om hvorfor du ikke "ser" dette. Men kanskje du bare trenger akkurat dette. Det er dette som vil hjelpe deg neste gang, senere i livet. Det kan man aldri vite før man har prøvd.

En annen ting er også at man kan skifte mening om en person, få et annen inntrykk av en person etter en stud. Man trenger vel ikke egentlig ha satt seg fast ved en enkelt person? Det blir så klart litt merkelig om man forteller vennene sine om hvor sterkt man hater en person, og neste dag om hvor fantastik hun/han er. Personlige meninger om en person får være personlige meninger, og sånn syns jeg man skal holde det. Det er ikke sikkert at selv dine beste venner alltid kan skjønne akkurat hva du mener med alt du sier, så noe kan til tider være godt å holde inni seg, helt for seg selv. Når du er klar, kan du jo snakke om det, men man burde kanskje se ann om vennene er klare for å høre dette. De vil jo tross alt bare være de beste vennene i verden, støtte deg hundre prosent hele veien -da kan det bli litt slitsomt innimellom.
Jeg vet ikke om noen andre som har sånne problemer som meg. Jeg faller for en person med en gang, kan være zombie i hodet i flere uker, men så kan det plutselig gå et lys opp for meg som sier "jaha.. hvorfor..?", og så er det "over". Jeg ser ikke selv på det som et problem, men jeg blir fort småforelsket, men følger det kunn opp i 98% av tilfellene. Å være småforelska er noe av det beste jeg vet. Å være ordentlig forelska er som regel det værste jeg kan komme over. Det er kanskje en av grunnene til at jeg ikke klarer å binde meg fast til en enkelt person, forhold kan rett og slett skremme meg av og til. Men jeg tror nok jeg kjører på for fult når jeg først finner en person som også kan føle det for meg som jeg hør for han/hun.

Avanserte saker, dette kjærlighets-tullet. Men jeg er bare seksten år. Eller er jeg "bare" seksten? I mange tilfeller er det lite, men i andre er det ganske så gammelt. Jeg vil ikke tenke på å gifte meg eller få barn før jeg blir godt voksen. Den tanken skremmer meg, tror jeg. Frem til den dagen jeg vil tenke på det, skal jeg bare ha det ganske så koselig med andre trangsynte seksten-åringer som tror de har løst alle gåter som finnes. Mange ser ned på "oss", tror vi ser oss selv som store og voksne. Det er vi ikke, men vi prøver vel bare se ting fra en ny side. Det er sånn det er, sånn det alltid vil være, og akkurat sånn det var/blir for dere andre der ute i verden. Mennesket er et flokkdyr, gjør som alle andre. Det er ingen ting vi kan gjøre med det! Vi er små, godta det. Det gjør i hvert fall jeg. (:

Gi meg et smil, og du har det som trengs

Jeg leser ikke så mange blogger.
Faktisk er jeg innom 4-5 blogger per dag, og det er på det meste. En av de få bloggene jeg leser har jeg lest i to år, kanskje litt mer. Det er søsteren til en tidligere god venn av meg, og det var egentlig gjennom han (som anbefalte henne) jeg begynte å lese den. Uten å si så mye mer om akkurat henne eller min utrolig interessante historie om hvordan jeg begynte å lese den, skal du heller bare få linken her.
Uansett; om jeg leser denne bloggen eller ikke, jeg danner meg virkelig ikke et bilde om hvordan denne personen er privat. Og det syns jeg ingen egentlig burde gjøre heller! Det man skriver er ikke nødvendigvis hvordan man er til vanlig..

Da jeg leste ett av denne bloggerens innlegg om hvordan innvandrere i Norge må føle seg, tenkte jeg på hvor store fordommer vi nordmenn har. Ikke på den måten at vi dømmer mørke mennesker, eller innvandrere som ikke snakker norsk. Mer oss selv, eller de rundt oss. Som når jeg sier at jeg vet om mange som er for at vi skal ta inn alle som vill inn til vårt lille land, og jeg vet om mange som mener det ødelegger våre sjanser til å lykkes at vi skal være så "dum-snille". Jeg har egentlig ikke lyst til å si hva jeg syns, men siden jeg står ved det jeg mener skal jeg si det: jeg driter i det. Sorry mennesker, frem til den dagen jeg fyller 18 år, eller flytter for meg selv, skal jeg ikke skrike rundt meg om hvor mye jeg hater ditt og datt, hvor sterkt jeg skulle ønske at det og det partiet hadde makten.
Jeg er den personen som ikke bryr meg om hva du mener helt frem til du tror du har rett. Hvis du kommer til meg med en holdning som rakker ned på min eller andres meninger, blir jeg like hissig tilbake. Din mening får du holde for deg selv hvis du ikke klarer å legge den frem på en nøytral måte.

Jeg vil du skal se for deg en ting:
1. Jeg er et emo-barn. Eller, det er det de kaller meg, emo. De i klassen min. De sier jeg er emo fordi jeg kutter meg. Jeg pleier å gå til psykolog hver uke, men jeg føler egentlig ikke at det hjelper meg noe. For under ett år siden prøvde jeg å ta mitt eget liv. To ganger, faktisk. Det sugde ganske hardt, egentlig, jeg hadde kanskje to eller tre gode venner. Bestevenninna mi var den eneste som så ut til å skjønne meg. Jeg flyttet ut før sommerferien i år, klarte ikke presset med å bo hjemme. Bestevenninna mi har forresten også hatt det ganske ille, og hun snakker ikke med den ene foreldren sin.

2. Jeg er et smilende menneske som prøver å gli inn i mengden. Jeg har ikke imot at noen vet det, men jeg tror ikke de takler å høre sannheten. Jeg gjemmer meg bak en maske, ikke av sminke men av latter og smil. Ingen vet, ingen trenger å vite. Jeg kutter meg, men det er kun symbolsk. Bare vennene mine vet det, og de er jeg veldig glad i. Det er ikke så mange som vet hvorfor jeg flyttet hjemmefra heller, men jeg bor hos pappa, og alt er greit. Maska mi holder lang vei.

Helt ærlig, du hadde ikke takla det uansett hvordan jeg sa det, hadde du vel?

Jeg er også en person som respekterer andre, selv om jeg blir veldig påvirket av de rundt meg. Jeg har mange venner som enda ikke har vokst opp i hodene sine. Jeg kan komme med utsagn som "herregud, har Jan Thomas kommet med BOK også!?" uten å mene noe annet enn "ok, kult for han"-og være likegyldig. Jeg vet ikke hvorfor det detter ut av meg, men det gjør nå en gang det. Jeg bruker også aldri offentlige toaletter, det skal i så fall være skikkelig krise. Hvis jeg går inn på toalettet på skolen og det lukter lettere ekkelt der, skriker jeg det ikke ut over hele gangen så alle skal få med seg at den forrige som var her var ekkel. For det er egentlig ikke noe ekkelt ved det, og hvis du kan styre dine egne lukter, da er du bare syk i hodet.

At folk ikke kan vokse opp.
At folk ikke godtar at alle har forskjellige meninger.
At folk ikke kan se at når enkelte har "problemer" eller forteller om noe som rekker litt lenger en nesa, at det bare er en teori, ikke et selvmordsbrev.

Det er vel det som gnager på meg. Jeg føler ikke at jeg selv kan være meg, når så mange rundt meg er selv seg ganger 10.. De tar opp for mye plass, for mange tanker, og alt for mye hat. Jeg sier som Beatles; All we need is love! -Og med det mener jeg at du skal ta en titt i speilet, si til deg seg at "det går fresht, mann!" og høre en gang eller fem på denne sangen: