Det hele begynte en veldig så trist dag for så alt for lenge siden, da det plutselig gikk så galt. Men så klart, det hele var bare en stor misforstålese fra begges side, og ingen turte å ta kontakt i frykt for at den andre skulle løpe dem i strupen. Ikke at vi ikke kunne tåle kritikken, men man hadde vel ikke overlevd det, at ens beste venn skal bli så sur at du ikke tør gå bort å snakke til den. Men som sagt er dette lenge siden nå, alt for lenge siden.
I går kveld klarte jeg ikke mer. Jeg hadde vært veldig trist en lang stund. Det er rart det der med vennskap og slikt, hvordan man kan knytte et så sterkt bånd til en person, selv etter flere uker vil du fortsatt være lei deg når den andre også er det. Ikke at man kan styre det, det bare er sånn. Jeg snakket med min kjære nabo, og han gikk så langt som å trøkke oss på hverandre. Selv om jeg hadde forberedt denne lange talen om hvor stort savnet var, hvor uutholdelig det ble hver dag, fikk jeg visst ikke like bruk for dette som jeg hadde "håpet" på. Han begynte. La ut. Men noe stemte ikke, for det var som om jeg skulle sagt det selv. Var det mulig at vi ikke hadde sett det? Det virket så fjernt at vi begge kunne ta så feil, og hvert fall om hverandre.
Det var en trist time, kanskje to, mange tårer falt, øynene mine var såre. Det var så unødvendig alt sammen, men alikevel hadde vi nok lært å sette mer pris på. John Marius Myrmel; jeg har savnet deg, og jeg er utrolig glad i deg.
Så etter noen timer med snakking, klemming og lange smil dro vi hjem.
Hjem, hjem til mitt hus, bare å ha han rundt meg, ubegrenset klemming på en person som du har savnet så sterkt. Jeg trodde jeg hadde mistet deg for all tid, men jeg tok heldigvis feil. Jeg trodde aldri jeg igjen kunne bli like glad i deg som jeg var, men jeg tror jeg bare blir enda mer glad i deg fra nå. Som i en gammel logg "jeg kommer nok aldri til å klare å bli sur på deg!", men det klarte du ikke helt.. Det beviser bare hvor mye av livene våre vi styrer selv. Hvor stor makt vi har, tross alt presset fra menneskene rundt oss. Det handler om å se hva som skjer, se hvor du skal gå, se hva som er rett å gjøre. Jeg vet ikke alltid hva som er rett, men jeg har lært at jeg ikke skal gå så dypt ned i ting, med mindre det har stor betydning for meg. Andres meniger og valg skal ikke ha så mye på meg å si, jeg er mer opptatt av det rundt meg som har betydning for meg personlig. Jeg vet at jeg skal vise deg at jeg bryr meg så ofte som mulig, å unasett hva du velger, uansett hvor "vanskelig" det er for meg å godta, så er det ikke opp til meg. Du kan høre på mine råd om dine veier følger rett inn i grøfta, men ellers er det min oppgave å bare stå der. Jeg håper det er noe vi begge to kommer til å ha i bakhodet.. "Vi skal flytte til Amerika, du og jeg. Jeg skal bli en kjent regissør og du en lokal tryllekunstner, og vi skal ha ti katter. Mest stjålne fra gamle damer som plager dem. Ja, Amerika skal vi bo."Og, igjen, jeg er utrolig glad i deg, og for at dette er over nå.
Foto: Marius Myrmels "emo pic on toilet".
Du er så søt, du. Jeg digger deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar