Try a little tenderness

Det har vært et innlegg tidligere i bloggen om akkurat dette temaet, men det blir ikke helt det samme. Det forrige var mer om at et forhold ikke følger et fast mønster, og det er noe jeg fortsatt står ved, man må ikke gjøre, tenke og oppføre seg som alle andre. Det er en ting som kommer med tiden. Når man går inn i et forhold trenger det ikke være fordi man elsker hverandre fra før, kanskje man rett og slett trenger å prøve ut alt. Hvis du har et fjortis-forhold med en person som bare får deg til å gråte er det så klart trist, og vennene dine vil spørre deg om hvorfor du ikke "ser" dette. Men kanskje du bare trenger akkurat dette. Det er dette som vil hjelpe deg neste gang, senere i livet. Det kan man aldri vite før man har prøvd.

En annen ting er også at man kan skifte mening om en person, få et annen inntrykk av en person etter en stud. Man trenger vel ikke egentlig ha satt seg fast ved en enkelt person? Det blir så klart litt merkelig om man forteller vennene sine om hvor sterkt man hater en person, og neste dag om hvor fantastik hun/han er. Personlige meninger om en person får være personlige meninger, og sånn syns jeg man skal holde det. Det er ikke sikkert at selv dine beste venner alltid kan skjønne akkurat hva du mener med alt du sier, så noe kan til tider være godt å holde inni seg, helt for seg selv. Når du er klar, kan du jo snakke om det, men man burde kanskje se ann om vennene er klare for å høre dette. De vil jo tross alt bare være de beste vennene i verden, støtte deg hundre prosent hele veien -da kan det bli litt slitsomt innimellom.
Jeg vet ikke om noen andre som har sånne problemer som meg. Jeg faller for en person med en gang, kan være zombie i hodet i flere uker, men så kan det plutselig gå et lys opp for meg som sier "jaha.. hvorfor..?", og så er det "over". Jeg ser ikke selv på det som et problem, men jeg blir fort småforelsket, men følger det kunn opp i 98% av tilfellene. Å være småforelska er noe av det beste jeg vet. Å være ordentlig forelska er som regel det værste jeg kan komme over. Det er kanskje en av grunnene til at jeg ikke klarer å binde meg fast til en enkelt person, forhold kan rett og slett skremme meg av og til. Men jeg tror nok jeg kjører på for fult når jeg først finner en person som også kan føle det for meg som jeg hør for han/hun.

Avanserte saker, dette kjærlighets-tullet. Men jeg er bare seksten år. Eller er jeg "bare" seksten? I mange tilfeller er det lite, men i andre er det ganske så gammelt. Jeg vil ikke tenke på å gifte meg eller få barn før jeg blir godt voksen. Den tanken skremmer meg, tror jeg. Frem til den dagen jeg vil tenke på det, skal jeg bare ha det ganske så koselig med andre trangsynte seksten-åringer som tror de har løst alle gåter som finnes. Mange ser ned på "oss", tror vi ser oss selv som store og voksne. Det er vi ikke, men vi prøver vel bare se ting fra en ny side. Det er sånn det er, sånn det alltid vil være, og akkurat sånn det var/blir for dere andre der ute i verden. Mennesket er et flokkdyr, gjør som alle andre. Det er ingen ting vi kan gjøre med det! Vi er små, godta det. Det gjør i hvert fall jeg. (: