Peace around the word for generations

Etter å ha lest fjorten blogger og hundreåførti blogginnlegg tar jeg meg friheten til å reflektere over meg selv; jeg suger ganske grenseløst. Men på samme tid er jeg ganske så bra, tror jeg. Personlig har jeg veldig problemer med å forstå at andre kan være glad i meg, og det går utrolig mye utover andre mennesker. Det er igrunn rett og slett egoistisk av meg, og jeg beklager dette på det sterkeste. Men jeg klarer ikke gjøre noe med det, jeg har det virkelig ikke bra nok til å ta meg av den delen av livet mitt enda. Så klart jeg har det utrolig flott, rent vann fra spingen, rene klær, masse klær! Det er ikke ting det er snakk om, det er rett og slett alt som skjer rundt meg. Alle menneskene jeg ser på gaten som driter totalt i alle andre, og jeg får en ganske så stor klump i halsen når jeg tenker på at jeg sikkert ikke bryr meg mer enn dem. Tanken teller hjelper vel ikke stort når en iskald uteligger trenger penger, gjør det vel? Jeg skulle virkelig ønske disse menneskene fikk seg jobb. For hvem vil vel ansette en lettere tvilsom narkoman? Vårt samfunn funker på like mange områder som det ikke funker -det er bare normene som bestemmer om ting skal, eller ikke skal være sosialt akseptert. Det er trist å tenke på, men samtidig tror jeg ikke jeg ville hatt det på noen annen måte.
"Når jeg blir stor" skal jeg trolig ikke bo i Norge. Jeg skal først skaffe penger og så dra verden rundt med tog. Høres flott ut, ikke sant? Akkurat det jeg tenkte også. Det er liksom her mine tanker forvirrer meg litt; jeg hater Norge, men syns alt vi gjør er ganske bra. Jeg elsker alle andre land enn Norge, men misliker mye av det de gjør. Jeg kunne spydd av meg selv, jeg er så utrolig dum noen ganger. Aner egentlig ikke hva jeg mener.
En venn fortalte meg en gang at den eneste måten å ikke få dårlig magefølelse av alt som skjer rundt deg, er å ikke tenke på det. Jeg har funnet ut at dette stemmer. Nå er jeg ikke blind heller, men at en katt står utenfor å fryser har kanskje ikke like stor betydning som at lillesøstra mi står utenfor å fryser, (uten å få dyrevernet på nakken) så tror jeg at det er en stor forskjell. Jeg må rett og slett lære meg å skille mellom det som har betydning for meg, og det som ikke har det. I hvert fall frem til jeg blir litt mer stabil i hva jeg skal tro om folk. Det er utrolig slitsomt, å ikke vite hva folk egentlig mener. Idioti og egoisme, det er hva det er.
Men uansett hvor mye rare tanker jeg har i mitt hode, håper jeg fortsatt jeg klarer å holde meg original i akkurat dette; bloggen. (Tilbake til start) etter alle innleggene jeg har lest om folk som kopierer bloggere, og etter å ha lest de som kopierer, håper jeg at jeg ikke er sånn. Ingen av delene, altså. Jeg vil ikke at andre skal like det jeg skriver så godt at de copypaster det inn i sin egen blogg, og jeg vil ikke lese et innlegg av en god blogger og skrive akkurat det samme etterpå. Men som dere seg, så får jeg jo inspirasjon. Jeg hadde neppe skrevet akkurat dette innlegget om jeg ikke hadde lest Ida Wulffs blogg i kveld. Jeg vil at de som leser skal få noe, at de skal kunne sette seg inn i situasjonen, kanskje lære noe av det om de føler det på samme måte. Det er vel igrunn det alle vil, så jeg skiller meg nok ikke ut på kravene. Jeg er bare glad i å skrive, og da skriver jeg det som er i hodet mitt. Om en person skriver om at de hater/elsker ettellerannet, kan jeg nok finne på å skrive et "motinnlegg" fordi jeg likte tanken.

Men nå skal jeg nok legge meg, kanskje jeg klarer å stå opp i morgen.. Peace out home dog.
Sånn "btw"; er det bare jeg som skriker "who you gonna wote for? Barack Obama!" når det absolutt ikke passer inn i noe av samtalen?