Gi meg et smil, og du har det som trengs

Jeg leser ikke så mange blogger.
Faktisk er jeg innom 4-5 blogger per dag, og det er på det meste. En av de få bloggene jeg leser har jeg lest i to år, kanskje litt mer. Det er søsteren til en tidligere god venn av meg, og det var egentlig gjennom han (som anbefalte henne) jeg begynte å lese den. Uten å si så mye mer om akkurat henne eller min utrolig interessante historie om hvordan jeg begynte å lese den, skal du heller bare få linken her.
Uansett; om jeg leser denne bloggen eller ikke, jeg danner meg virkelig ikke et bilde om hvordan denne personen er privat. Og det syns jeg ingen egentlig burde gjøre heller! Det man skriver er ikke nødvendigvis hvordan man er til vanlig..

Da jeg leste ett av denne bloggerens innlegg om hvordan innvandrere i Norge må føle seg, tenkte jeg på hvor store fordommer vi nordmenn har. Ikke på den måten at vi dømmer mørke mennesker, eller innvandrere som ikke snakker norsk. Mer oss selv, eller de rundt oss. Som når jeg sier at jeg vet om mange som er for at vi skal ta inn alle som vill inn til vårt lille land, og jeg vet om mange som mener det ødelegger våre sjanser til å lykkes at vi skal være så "dum-snille". Jeg har egentlig ikke lyst til å si hva jeg syns, men siden jeg står ved det jeg mener skal jeg si det: jeg driter i det. Sorry mennesker, frem til den dagen jeg fyller 18 år, eller flytter for meg selv, skal jeg ikke skrike rundt meg om hvor mye jeg hater ditt og datt, hvor sterkt jeg skulle ønske at det og det partiet hadde makten.
Jeg er den personen som ikke bryr meg om hva du mener helt frem til du tror du har rett. Hvis du kommer til meg med en holdning som rakker ned på min eller andres meninger, blir jeg like hissig tilbake. Din mening får du holde for deg selv hvis du ikke klarer å legge den frem på en nøytral måte.

Jeg vil du skal se for deg en ting:
1. Jeg er et emo-barn. Eller, det er det de kaller meg, emo. De i klassen min. De sier jeg er emo fordi jeg kutter meg. Jeg pleier å gå til psykolog hver uke, men jeg føler egentlig ikke at det hjelper meg noe. For under ett år siden prøvde jeg å ta mitt eget liv. To ganger, faktisk. Det sugde ganske hardt, egentlig, jeg hadde kanskje to eller tre gode venner. Bestevenninna mi var den eneste som så ut til å skjønne meg. Jeg flyttet ut før sommerferien i år, klarte ikke presset med å bo hjemme. Bestevenninna mi har forresten også hatt det ganske ille, og hun snakker ikke med den ene foreldren sin.

2. Jeg er et smilende menneske som prøver å gli inn i mengden. Jeg har ikke imot at noen vet det, men jeg tror ikke de takler å høre sannheten. Jeg gjemmer meg bak en maske, ikke av sminke men av latter og smil. Ingen vet, ingen trenger å vite. Jeg kutter meg, men det er kun symbolsk. Bare vennene mine vet det, og de er jeg veldig glad i. Det er ikke så mange som vet hvorfor jeg flyttet hjemmefra heller, men jeg bor hos pappa, og alt er greit. Maska mi holder lang vei.

Helt ærlig, du hadde ikke takla det uansett hvordan jeg sa det, hadde du vel?

Jeg er også en person som respekterer andre, selv om jeg blir veldig påvirket av de rundt meg. Jeg har mange venner som enda ikke har vokst opp i hodene sine. Jeg kan komme med utsagn som "herregud, har Jan Thomas kommet med BOK også!?" uten å mene noe annet enn "ok, kult for han"-og være likegyldig. Jeg vet ikke hvorfor det detter ut av meg, men det gjør nå en gang det. Jeg bruker også aldri offentlige toaletter, det skal i så fall være skikkelig krise. Hvis jeg går inn på toalettet på skolen og det lukter lettere ekkelt der, skriker jeg det ikke ut over hele gangen så alle skal få med seg at den forrige som var her var ekkel. For det er egentlig ikke noe ekkelt ved det, og hvis du kan styre dine egne lukter, da er du bare syk i hodet.

At folk ikke kan vokse opp.
At folk ikke godtar at alle har forskjellige meninger.
At folk ikke kan se at når enkelte har "problemer" eller forteller om noe som rekker litt lenger en nesa, at det bare er en teori, ikke et selvmordsbrev.

Det er vel det som gnager på meg. Jeg føler ikke at jeg selv kan være meg, når så mange rundt meg er selv seg ganger 10.. De tar opp for mye plass, for mange tanker, og alt for mye hat. Jeg sier som Beatles; All we need is love! -Og med det mener jeg at du skal ta en titt i speilet, si til deg seg at "det går fresht, mann!" og høre en gang eller fem på denne sangen: